Adoptivmor kritiserer adopsjonsindustri i ny bok

Adoptivmor Kristin Molvik Botnmark kritiserer adopsjonsindustrien i sin bok "Adopsjonsoppgjøret". Hun belyser menneskerettighetsbrudd og uetiske praksiser, og oppfordrer til offentlig refleksjon og engasjement.

At en adoptivmor i bokform ytrer kritikk mot adopsjonssystemet og synliggjør menneskerettsbrudd og overgrep knyttet til dette feltet, er unikt. Men det er nettopp hva Kristin Molvik Botnmark har gjort, hun er i høst aktuell med boken Adopsjonsoppgjøret.
Boken starter med at Botnmark som adoptivmor stiller spørsmålet: Hva har jeg vært med på? Tjener adopsjon virkelig barnets beste?

– Etter selv å ha adoptert to barn fra Sør-Korea og hørt de adoptertes egne erfaringer, begynte jeg å se på systemet med et kritisk blikk. Jeg ville forstå hva som skjer bak kulissene, fra de globale strukturene til hvordan dette påvirker adopterte og deres familier, sier Botnmark.

Norge troner øverst på adopsjonsstatistikken, og Botnmark tar utgangspunkt i sin egen familie når hun i boken kartlegger den 70 år lange transnasjonale adopsjonshistorien og Norges rolle i det som etter hvert betegnes som en industri. Gjennom hennes personlige vitnesbyrd kaster boken lys over erfaringer og utfordringer mange adopterte står overfor, samtidig som den viser de tragiske omstendighetene som kan føre til ulovlige adopsjonspraksiser.

Med denne fortellingen forsøker Botnmark å bidra til en dypere forståelse av de komplekse dynamikkene i internasjonal adopsjon
og til å belyse konsekvensene.

Barnets beste?
Adopsjon har tradisjonelt blitt sett på som en måte å gi barn en bedre framtid på. Botnmark mener at dette ikke nødvendigvis stemmer overens med virkeligheten.

– Granskninger i flere land viser ulovlige handlinger som kidnapping og dokumentforfalskning.
Systemet har vært drevet av etterspørsel fra rike land, ikke av hensynet til barnets beste.
Dette viser at systemet har koloniale strukturer som utnytter sårbare kvinner og barn, sier Botnmark.

I Norge har Bufdir anbefalt midlertidig stans av alle adopsjoner fra utlandet frem til rapporten fra utvalget er klar mot slutten av 2025.
Bufdirs begrunnelse for anbefalingen viser blant annet til at det er risiko for ulovlige adopsjoner og manglende rettssikkerhet for de utenlandske barna. Men nylig kunne NRK melde at 60 adoptivsøkere opplever uforutsigbarheten rundt dette som belastende og at de vurderer å saksøke staten.

Ingen andre land har gjennom de siste 70 årene adoptert flere barn (per capita) fra fjerntliggende land enn Norge, Sverige og Danmark, og landet vi har adoptert flest fra er Sør-Korea. Siden 2022 har en sannhets- og forsoningskommisjon undersøkt Sør-Koreas adopsjonspraksis, etter press fra skandinaviske adopterte med utspring i det danske initiativet Danish Korean Rights Group. Funnene som så langt er lagt frem, er rystende. Det handler om dokumentforfalskning, bortføring, og institusjoner for mødre som ble presset til å avgi barn til adopsjon til Vesten. Flere av de dokumenterte menneskerettsbruddene peker mot Norge og Skandinavia.

Hvor mye har norske myndigheter visst?

- Det er svært urovekkende hvordan granskninger har avdekket at norske adopsjonspraksiser har vært koblet til ulovlige og uetiske handlinger i utlandet. Hvor mye har norske myndigheter visst, og hvorfor har det tatt så lang tid å reagere? I dag stiller jeg meg selv spørsmålet om hva jeg har vært med på ved å adoptere, og i boken min Adopsjonsoppgjøret utfordrer jeg det systemet som har tillatt disse praksisene. Kritikken er ikke rettet mot enkeltpersoner eller familier som har adoptert, men mot et system som norske myndigheter og vi som samfunn har tillatt på bekostning av kvinner og barn i andre land. Som en som selv har deltatt i dette systemet, møter jeg nå meg selv i døren, men jeg appellerer også til offentligheten – og til mine medborgere uten direkte erfaring med adopsjon – om å engasjere seg i dette oppgjøret. For når Norge har bidratt til å opprettholde et undertrykkende system gjennom uetiske praksiser, angår det oss alle, sier Kristin Molvik Botnmark.