En velferdsprofitørs bekjennelser: Ny bok gir nytt syn på velferdsprofitt

Vi må snakke mer om kvaliteten i velferdstjenestene, mener Karl Kristian Indreeide og Gudmund Skjeldal som er aktuelle med den nye boken En velferdsprofitørs bekjennelser.

Ett av de viktige, politiske stridstemaene de siste ti årene er velferdsprofitt. Det finnes mange typer, nyanser, og utfordringer i dette feltet. Men velferdsprofitt er i stor grad blitt et svart-hvitt-spørsmål; et spørsmål kun om venstre eller høyre. Dermed har samtalen om velferd havnet nærmest i grøfta: Det snakkes og strides gjerne om velferdsprofitt, med Rødt og SV på den ene siden, og Høyre og FrP på den andre siden, men sjelden om hva som er god velferd og omsorg. Hva er galt om noen blir rike på å hjelpe andre mennesker? Hva skulle være spesielt bra med det? Med boka En velferdsprofitørs bekjennelser løfter Karl Kristian Indreeide og Gudmund Skjeldal problemstillingene opp fra disse skyttergravene.

Hvorfor er omsorgssektoren så dårlig til å beskytte sine ansatte mot vold? Hva om de store hindringene for bedre velferdstjenester er de samme, både innenfor det private og det offentlige? Ja, hva er virkelig god omsorg? Dette er noen av spørsmålene som forfatterne tar opp i En velferdsprofitørs bekjennelser.

I boka forklarer Indreeide også hvorfor han, som var sosialist i sin ungdom, driver sitt eget firma, og tar utbytte. Han forteller hva han har gjort feil, og hva han tror selskapet hans, HAVA Omsorg, med nesten hundre ansatte, gjør rett. Boka viser hvordan innovasjon er mulig i omsorgssektoren – og med tanke på situasjonen både i omsorgsboliger, eldreomsorg og skolehverdagen i Norge – helt nødvendig.

Tekst fra Indreeides blogg på Norli.no:

Gudmund kom fra en veldig praktisk bakgrunn – gårdsdrift og toppidrett – og blei akademiker, idéhistoriker, lektor, journalist, kommentator, sakprosaforfatter. Jeg kom fra bøkenes verden og endte opp som praktiker – voldshåndteringsekspert, kettlebelltrener, miljøarbeider, og – mest overraskende av alt – bedriftseier. Gudmund hadde en kristen oppvekst. Selv tilbrakte jeg barndommen på ytre venstre fløy, og har vel alltid sett på profitthøsting som en form for lovlig ran.

Veiene våre kryssa hverandre på idéhistorie. Siden har vi vært gode venner. Han fullførte hovedfaget, jeg skifta spor.

På et tidspunkt sa Gudmund at samtalene våre om hva jeg holdt på med burde bli bok. Det jeg holdt på med var blant annet å eie og lede et aksjeselskap som sto for heldøgns tjenesteyting til personer med omfattende bistandsbehov. For øyeblikket gikk selskapet med overskudd, og jeg tok utbytte. Jeg var med andre ord en velferdsprofitør.
Og venstresida, som jeg alltid har forstått meg som en del av, syntes å vite så utmerket godt hva som dreiv en slik som meg – det var i alle fall ikke mitt gode hjerte. Var nå det så sikkert? Og om så var – er det nødvendigvis det gode hjertet som er nøkkelen til alt godt i omsorgssektoren? Eller er signaliseringen av gode hjerter like mye et røykteppe – for et eller annet – som påstandene om at konkurranse driver kvalitet kan være et røykteppe for sugerør i statskassa?

Vi snakka sammen, med opptaker i mellom oss, i en ganske lang periode. Gudmund gjorde research, skaffa seg oversikt, satte erfaringene og refleksjonene mine inn i ei ramme, og stilte spørsmål som irriterte meg litt i starten fordi jeg syntes de var perifere, men som det sakte gikk opp for meg var sentrale. Så begynte han å skrive, og jeg reagerte på tekstene hans med egne tekster. Denne boka er blitt ei blanding av samtalene våre, tekstene hans, og tekstene mine, ordnet og redigert av Gudmund, som gudskjelov på et tidspunkt sa at det var nok, nå.
Jeg ser at vi har vært gjennom mye, fra abstrakte diskusjoner om hva som kan legitimere profitt, til spesifikke erfaringer som gjelder forskjellen på for eksempel signalisert og reell hjelp. Vi har diskutert hvordan mangt som holdes høyt i kurs i velferdssektoren kanskje er vel så mye ei hindring som et middel for god omsorg. Vi har diskutert evolusjon, atferdsanalyse, hva som egentlig er verdifull omsorgskompetanse, hvorfor ledere må ha skin in the game for det som skjer på grunnplanet (og hvordan det kan ordnes), de funksjonelle sidene ved voldelig og aggressiv atferd, det paradoksale i at en sektor som erkjenner vold som et betydelig arbeidsmiljø- og relasjonsproblem ikke anerkjenner behovet for dyp taktisk og teknisk forståelse av voldelige konflikter, og hvor ofte en innen den kompliserte omsorgen burde søke etter modellene sine i vanlig omgang mellom folk, i folkeskikken, heller enn i den til enhver tid gjeldende omsorgsmoten (nå er det traumebevissthet), dersom en skal unngå det jeg i en annen sammenheng har kalt plutselig bortfall av sosial kompetanse hos profesjonelle tjenesteytere. Vi har sett på hva som gjør den kompliserte omsorgen komplisert.
Jeg påstår i boka at det innenfor den delen av omsorgssektoren som jeg kjenner, verken er rettigheter eller ressurser det står på, men realiseringen av rettighetene og bruken av ressursene. Den innovasjonen som venstresida påstår er umulig, er selve nøkkelen. På den annen side: Jeg er ikke ekspert på dette, ikke på den måten. Jeg bare jobber her.
Men uansett: innovasjon, omsorg, profitt og om jeg har sjela sånn noenlunde i behold, eller om jeg bare er en skurk i samtale med en kompis.

Karl Kristian Indreeide, august 2021

Karl Kristian Indreeide (f. 1971) eier og driver HAVA Omsorg A/S. Han har 96 medarbeidere, og omsetter for mer enn 50 millioner i året.
Gudmund Skjeldal (f. 1970) er stipendiat ved Norges Idrettshøgskole. Han er forfatter av mer enn ti bøker, blant annet de kritikerroste Fallande snø (2008), Diktaren i bombeflyet (2012) og Wimbledon (2017).